Artikkelen har tidligere stått på trykk i LatinAmerika #2 2016
Urfolk i Bolivia har lenge kjempet for retten til å bevare urfolksterritorier mot statens økonomiske interesser. Etter splittelser og undertrykking av urfolksorganisasjoner under TIPNIS-konflikten, er det vanskelig å protestere når trusselen om et vannkraftverk nå preger Madidi nasjonalpark.
Territorio Indígena y Parque Nacional Isiboro-Sécure (TIPNIS) er en av mange nasjonalparker i Bolivia hvor urfolk lever. Da regjeringen foreslo å bygge en vei som ville skjære igjennom TIPNIS, var det starten på en rekke protestmarsjer i landet. Urfolksgruppene ville holde blant annet cocadyrkere, storskala jordbruk og tømmerselskaper ute av TIPNIS.
Marsjen mot La Paz
I august 2011 samlet flere hundre urfolk seg for å marsjere 600 km fra Trinidad til La Paz. I løpet av marsjen ble demonstrantene raidet av regjeringens væpnede politi i en landsby i TIPNIS. Ubevæpnede menn, kvinner og barn ble møtt med brutal vold og undertrykkelse av regjeringen. Omfanget av volden skapte store negative reaksjoner både i nasjonal og internasjonale media.
Som resultat av mediedekningen, begynte tusenvis av bolivianere å støtte TIPNIS-protesten. Flere bolivianere ble selv med i protestmarsjen. Etter 65 dager på veien, nådde 2500 demonstranter La Paz. Demonstrantene ble møtt av en massiv velkomst, og regjeringen bestemte at TIPNIS-veien ikke skulle bygges.
Splittelser og uenighet
Siden regjeringen har klart å splitte urfolksorganisasjonene, er det vanskelig å mobilisere til sosial protest.
CONISUR, en grasrotorganisasjon dannet av flere urfolkslandsbyer i sør-TIPNIS, ønsket fortsatt at veien skulle bygges. De argumenterte for at mye av veien allerede var bygget og at den kunne bli en god inntektskilde for urfolk i TIPNIS. I desember 2011 marsjerte de derfor også fra Trinidad til La Paz med sitt krav om at veien skulle bygges likevel.
Etter at CONISUR nådde La Paz i januar året etter, annonserte regjeringen en konsultasjon for å avgjøre spørsmålet om byggingen av veien gjennom TIPNIS. Da kunngjorde CIDOB, en organisasjon som representerer 34 urfolksgrupper fra lavlandet, at de ville starte enda en ny marsj for å protestere mot veien i TIPNIS. På veien mot La Paz ble også disse demonstrantene møtt med flere veiblokkeringer og regjeringsstyrker som ville hindre dem fra å komme frem.
Da regjeringen så at urfolksorganisasjonene fikk økt støtte nasjonalt og internasjonalt, bestemte de seg for å splitte og svekke flere organisasjoner. Flere måneder med trusler, gassangrep, politikontroll og full stans av finansiell støtte til organisasjoner som hadde protestert mot veien i TIPNIS fulgte. Slik klarte regjeringen å splitte flere organisasjoner til fraksjoner som ikke lenger var enige i TIPNIS-saken. Blant annet ble CIDOB splittet i CIDOB Orgánica og CIDOB del MAS, som ble lojale mot staten. Angrepene mot urfolksorganisasjoner og urfolksledere har pågått helt siden den første protestmarsjen mot TIPNIS-veien i 2011.
Vannkraftverk i Madidi nasjonalpark
Etter disse splittelsene har det vært vanskeligere for urfolk fra lavlandet å forsvare sin rett til bevaring av nasjonalparker og urfolksområder. I Madidi nasjonalpark står befolkningen nå ovenfor en stor trussel. Det nasjonale elektrisitetsselskapet signerte i 2015 en kontrakt med et italiensk firma om utbygging av vannkraftverk i parken. Et vannkraftverk vil føre til store oversvømmelser av flere områder. Lokalbefolkningen frykter at mye av det biologiske mangfoldet av dyr og planter kommer til å drukne.
Derfor har noen urfolk fortalt at de ønsker å protestere mot byggingen av vannkraftverket på samme måte som TIPNIS-marsjene. Siden regjeringen har klart å splitte urfolksorganisasjonene nevnt ovenfor, er det vanskelig å mobilisere til sosial protest i landet. I tillegg fortsetter regjeringen å true og utpresse urfolksledere og aktivister.
– Hvis regjeringen ønsker å gjennomføre slike store prosjekter, bør de informere lokalbefolkningen og ta forholdsregler for å beskytte disse menneskene, sier presidenten i urfolksorganisasjonen CPILAP. – Men regjeringen gjør ikke det og derfor utsetter de befolkningen som bor i parken for fare. Noen lokale ønsker å være med å kjempe mot dette prosjektet, men det er problematisk å gå til protest mot slike megaprosjekter som staten vil innføre. Presidenten er bekymret. – Vi er usikre på hvordan vi skal forsvare våre rettigheter som urfolk.
Etter TIPNIS-konflikten må urfolk fra Madidi nasjonalpark finne nye måter å forhandle med regjeringen på, og de må også finne andre alternativer for å få nasjonal og internasjonal støtte. Sosiale medier er blitt et viktig verktøy for å informere om vannkraftverket, og å nå organisasjoner som FN og Amnesty. Lokalbefolkningen prøver å skaffe midler for å kunne spre informasjon på lokal TV og radio. De ønsker det samme som TIPNIS: stoppe regjeringen fra å gripe inn i det de ser som sin bærekraftige levemåte.
TIPNIS ligger på grensa mellom Cochabamba og Beni fylke. I TIPNIS bor det urfolk av gruppene Tsimane, Yuracaré og Mojeño-Trinitario
Madidi Nasjonalpark ligger i La Paz fylke. Der bor urfolksgruppene Quechua, Aymara, Tacana, Esse, Ejja, Leco, Mosten, Chiman, og Araona.
CONISUR: Consejo Indígena del Sur. Støttet byggingen av en vei gjennom TIPNIS.
CIDOB: Confederación de Pueblos Indígenas del Oriente Boliviano. Splittet i CIDOB Orgánica (mot TIPNIS-veien) og CIDOB del MAS (støtter staten).
CPILAP: Central de Pueblos Indigenas de La Paz. Urfolksorganisasjon i La Paz fylke.